Om ølbrygging

Øl skal brygges etter den tyske renhetsloven fra 14-hundretallet. Det vil si at det kun består av malt, humle, gjær og vann.

​Bryggeriets spesielle gjærkulturer ble oppbevart i det sterile gjærbakkerommet som svært få slapp inn i. Selve gjæringen foregikk i rommet under gamle buehvelvinger hvor vørteren ble ført i rør fram til de store gjærkarene. Under tilsetningen av gjær brukte Hamar Bryggeri åpne gjærkar og lukkede tanker som hver rommet fra 5000 til 28000 liter. Gjæringen varte mellom 8 og 12 døgn avhengig av ølsort og ønsket styrkegrad. Når gjæringsprosessen var slutt og ølet ble ført over på de store lagertankene hadde gjæren satt seg i bunnen av tankene. Overskuddet ble solgt som et eget produkt, ølgjær.

Hver enkelt tapping ble nøye merket og fulgt med argusøyne av erfarne medarbeidere. For at øllet skulle kunne holde seg godt under videre transport og lagring, ble det pasteurisert. Ølstrømmen ble gitt en kortvarig oppvarming før det gikk videre til tapping. Pasteuriseringen foregikk med en temperatur på 70 grader. Etter dette ble ølet ferdig fra bryggernes hånd

Men det hjelper lite å pasteurisere øllet hvis flaskene det skal tappes på ikke er absolutt rene. Derfor ble alle returflasker sendt gjennom en gigantisk vaskemaskin der de ble spylt og dampet, kokt og lutet. Etterpå ble hver eneste flaske kontrollert innvendig på elektronisk vis og utvendig ved gjennomlysning. Når flasken var fylt opp, fikk den et lett støt for at den skulle skumme over. Da ble surstoffet, som kan forringe ølets kvalitet, fjernet. Deretter fulgte korking og senere etikettering før de, på helautomatisk vis, ble plassert i kasser og distribusjon.

Hamar Bryggeris historie handler ikke bare om øl. Også mineralvann og saftprodukter ble fremstilt med samme nøyaktighet og ekspertise. Dette er også naturprodukter basert på en blanding av forskjellige rene konsentrater. Flaskene fikk først kork på seg før de ble sendt videre til den maskinen som forsynte dem med etiketter. Nye opplag med etiketter måtte jevnlig etterfylles etter hvert som flaskene passerte.

Prosessen tok til på maltloftet. Herfra gikk maltet gjennom en mølle hvor det ble finknust. Hver ølsort krever sin bestemte type malt. En nøyaktig oppveid mengde malt ble blandet med vann av en bestemt temperatur. Denne blandingen som på fagspråket går under navnet mesk, ble oppbevart på store meskekar. Her ble den gradvis varmet opp til forskjellige temperaturnivåer etter et nøye fastlagt skjema, alt etter hvilken øltype man skulle produsere.

Når mesken var ferdig, ble den hevet opp i store silkar. I silkarene ble vørteren silt fra mesken for å gå videre på sin møysommelige veg frem til det ferdige brygg.

Skall og andre uoppløste rester av kornet ble skilt ut på forskjellige stadier. Dette ble det populære dyrefôret som kalles mask. Vørteren ble tilføret humle og kokt, deretter ble den klarnet og kjølnet ned til ca. 6 grader celcius.

Brygget skulle så modnes og klarnes fra to til fire måneder med ca. 0 grader celsius, alt etter styrkegrad og karakter. Det ble ført løpende kontroll med ølet under hele lagringstiden. De store tankene var spunset, det vil si hermetisk lukket, for at ettergjæringen skulle foregå i fred og for at den kullsyren som utviklet seg skulle bli bundet i øllet. Når øllet var ferdig modnet ble det renset for partiklene som ennå ikke var bunnfelt, derfor ble det pumpet gjennom filtre som gjorde det fullstendig klart og ga den glans som både publikum og en enhver ærekjær brygger forlanger av sitt produkt.

Noe av ølet ble tappet på hendige 5-lites fat til de som ville ha fatøl. Restauranter og barer fikk sitt øl på atskillig større fat som etter en like grundig rengjøringsprosess ble fylt og forseglet og veiet. Godt vann er den første og avgjørende betingelse for å lage gode bryggeriprodukter. Vannet fra Mjøsa ble renset, først gjennom sandfilter, deretter gjennom kullfilter og endelig gjennom mikrofilter som fanget opp selv de minste og meste mikroskopiske urenheter.